Jeg har lagt merke til et økende hysteri – eller engasjement er det kanskje – rundt barnas kosthold i barnehager. Foreldre eksploderer over at barna får servert ostesmørbrød eller pizza så ofte i barnehager at foreldrene ikke vil gi barna sine «kosemat» hjemme. Det er mulig det bare er meg (og noen få til jeg vet om) som ikke får rykninger i øyebrynet hvis barna har spist pølser tre dager en uke.
Men før jeg fikk A, tenkte jeg annerledes…
Første gang M smakte kake var til 1-årsdagen. En stolt far serverte sin førstefødte sønn noe skikkelig godt, og jeg følte at vi ødela han. «Å, nei, nå blir han hekta på sukker».
Jeg har ALDRI vært hysterisk på kosthold selv, men det var annerledes da det gjaldt barnet mitt. Det føltes som om vi forurenset kroppen hans. «Kan han ikke leve på morsmelk resten av livet»? Ja, som om det kommer til å skje…
Og så kom A. Hennes kosthold tør jeg knapt nok skrive ned. Hun får «det hun trenger» gjennom sondeernæringen. Men når hun spiser selv går det i pepperkakedeig (sesongbetinget), ostepop og French Fries, sjokolade, salte kjeks, yoghurt og eplejuice.
Hvis jeg skulle være hysterisk for hver ostepop og sjokoladebit A putter i munnen sin, så vil hun aldri lære seg å spise. Ja, vi har prøvd å mose gulrøtter og bananer og litt av hvert annet sunt, men det gjør ikke samme nytten som det overnevnte.
Generelt er vi sånn helt midt på treet hva kosthold angår. Varierte middager, fisk tre ganger i uka (okey, med unntak), godteri bare på lørdager (i hvert fall for barna) og aldri dessert (bortsett fra is hver dag i sommerferien). Sånn helt midt på treet, tenker jeg.
Så med andre ord, jeg blander meg ikke inn i kostholdsdebatten.
God helg og god appetitt!
Margrethe sine tanker 