Et forunderlig øyeblikk

En ettermiddag.
Barna er kommet hjem fra barnehagen.

A sier: «Jeg er sulten»

A løper ut på kjøkkenet. Skyver en stol bort til kjøleskapet. Åpner kjøleskapsdøren og titter inn. Tar seg god tid.

A sier: «Eplejuice»
Hun løfter eplejuicen ut av kjøleskapet og gir den til meg. «Holde».

A sier: «Yoghurt»
Hun knekker av en yoghurt som henger fast i en annen, og gir den til meg. «Holde»

A sier: «Ketchup»
Hun løfter ut ketchupflasken, går ned fra stolen, åpner en skuff, tar ut en skje, og løper ut i stuen.

Så hverdagslig for de fleste 3,5-åringer. For oss: Hun kunne (nesten) like gjerne satt seg inn i førersetet på bilen, vridd om nøkkelen, trykket inn gassen og kjørt av gårde.

A setter seg ved spisebordet og drikker tre glass med eplejuice. Ketchupen og youghurten står urørt. Et av mange små steg på veien til å spise selv.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s