Blir treåringer kloke av skade?

A er tre år og viljesterk. Heldigvis. Hun vet hva hun vil og når hun vil det, og hun vet særdeles godt når det er noe hun ikke vil.

I går skjedde det som bare må skje når en trassig treåring møter motstand. Alt gikk veldig galt. Og jeg håper inderlig at det var så vondt for A at hun ikke setter seg selv i den situasjonen igjen.

A sondes til alle måltider. Det vil si at hun får maten sin via en knapp i magen. Knappen er festet med en ballong på innsiden av magen som fylles med vann slik at den ikke skal skli ut. Dersom den faller ut har vi max tretti minutter på å sette den inn igjen, eller sette inn en ny, eller så gror hullet sammen og A må opereres på nytt. Vi går ikke langt vekk fra huset uten å ha med oss en ekstra knapp, for å si det sånn.

Det var tidlig morgen, A satt i sofaen og så på Barne-TV mens hun ble sondet. Storebror var ferdig med å spise og lekte på gulvet. Med yndlingsleken til A (alt storebror leker med er yndlingsleken til A). Hyl og skrik. «Jeg vil ha!». «Nei, du kan ikke få. Det er M som leker med den nå». Og slik fortsetter det. A blir frustrert. Selvfølgelig blir hun det, hun sitter jo bundet til en ledning og kan ikke bevege seg på 40 minutter. Jeg skjønner frustrasjonen.

A vil straffe meg for ikke å la henne få den leken hun vil ha. Hun gjør opprør og drar i sondeledningen. Hun vet at det trigger noe i meg. En bekymring. Oppmerksomhet. Hun drar i ledningen litt hardere nå. Jeg prøver å la være å se på henne, vil ikke nøre oppunder dette. Hun har gjort det så mange ganger før, og det ender stort sett bra.

Plopp! Hele knappen er ute. Med ballongen som fortsatt har vann i seg. Au! A blir forskrekket. Jeg kommanderer henne til å legge seg ned på sofaen mens jeg henter en ekstra knapp fra kjøkkenet. A ligger rolig og er lydig. Inn med ny knapp. Det var ikke noe glidemiddel i esken, så knappen må lirkes inn. A klynker seg. Det gjør tydeligvis vondt. Fint, tenker jeg, kanskje du lærer nå.

A gråter, jeg trøster. Vi prater om det som skjedde. Vi prater om det flere ganger hele dagen. Og dagen etterpå. Jeg vil at hun skal huske at det gjorde vondt. Jeg vil jo at hun skal skjønne at den eneste som straffes når hun river i ledningen er henne selv. Det er hun som får vondt, ikke jeg.

Men jeg får vondt, selvfølgelig. Vondt fordi hun får vondt. Vondt fordi hun må ha knapp. Vondt fordi hun har Bartter syndrom og jeg ikke kan gjøre noe med det. Men det er de store linjene. De får ligge i bakgrunnen. Nå dreier det seg om de små tingene i hverdagen. Ikke dra ut knappen din, lille venn, det er du som får vondt.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s