Uhøflige meg

Jeg har alltid vært en høflig person. Jeg har takket pent for meg og for mat, jeg har vist interesse for andres ve og vel og hvordan de har hatt det når vi ikke har sett hverandre på en stund. Så høflig at det nesten blir for mye av det gode har jeg nok aldri vært, men den normale folkeskikken har satt seg i ryggmargen min.

Så fikk jeg et barn med spesielle behov.

Den aller største forskjellen på meg selv fra før og etter jeg fikk A, er at jeg har blitt så mye mer uhøflig. Jeg sier ikke takk, og jeg spør ikke hvordan andre har det. Det faller meg ikke inn i øyeblikket lenger. Men etterpå, når det er for sent og vedkommende har dratt eller jeg har reist hjem, da kommer jeg på at jeg glemte å være høflig.

Et strålende eksempel er denne uka her. Dag 1. Jeg prater med ei god venninne og kollega. Nå skal det sies at hun er blant de aller rauseste personer jeg vet om, men det er ingen unnskyldning. Vi prater om jobb og vi prater om påsken. Rettere sagt: Hun spør meg om hvordan jeg hadde det i påsken. Først på vei hjem etterpå kommer jeg på at jeg aldri spurte henne om hvordan hun hadde det i påsken. Dag 2. Ei venninne tilbyr meg klær, sko, leker og utstyr til barna mine som hennes barn har vokst fra. Selvfølgelig vil jeg ha! Vi fyller opp bilen min mens vi skravler om ditt og datt. Først på veien hjem kommer jeg på: Jeg sa ikke takk! Dag 3. Jeg er på et møte for en frivillig gruppe sammen med andre foreldre. Vi er hjemme hos den ene og blir servert både det ene og det andre. Men takker jeg for servering når jeg går? Nei, det falt meg over hodet ikke inn. Igjen sitter jeg i bilen og tenker: Søren, jeg glemte å takke!

Hva har skjedd med folkeskikken min?

Se for deg en snøkule, en sånn man rister på og så virvler snøen rundt i kaos før den legger seg ned som et hvitt lag på bunn i kula. Sånn er hodet mitt. Da A ble født var det kaos i hodet. Nå har kaoset lagt seg, men det ligger et slags slør – eller snølag – oppå det som før var orden og kontroll. Jeg har blitt uhøflig og mer fandenivoldsk. Og det er på godt og vondt. Det er ikke en god følelse å være utakknemlig. Men det er innmari deilig å gi litt F i blant.

 Snøkule

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s