Depresjonens stygge handlinger

En grusom tragedie har åpenbart seg i nyhetsbildet i løpet av de siste dagene. Det er tragisk og uforståelig at et menneske kan dra med seg 149 andre mennesker, unge som gamle, i døden. Piloten sitter med all makt i et fly, passasjerene er totalt overlatt i hans eller hennes hender. Og så skjer det største sviket av dem alle – piloten styrer flyet rett mot fjellveggen og inn i den sikre død. Foreløpig spekuleres det i at piloten var slet med langvarig depresjon.

Hva kan vi gjøre for at det aldri skjer igjen?

Livet er fullt av overraskelser både med positive og negative fortegn. Hvordan vi takler livets mange utfordringer har vel mye med vår bakgrunn å gjøre, hvor stødig plattformen vår er og hvordan vi evner å trekke håp inn i en av og til mørk fremtid.

Psyken vår er kompleks, det er i hvert fall sikkert.

En av mine aller største frykter er at A skal bli deprimert på grunn av sin annerledeshet, eller fordi hun har begrensninger i forhold til sine jevnaldrende. Men dette er vi foreldre oppmerksomme på, og vi bygger henne opp så godt vi kan til å takle den motgang som kanskje vil komme, og vi ser på muligheter, ikke begrensninger.

Kanskje vi foreldre må være mere føre var med våre tilsynelatende friske barn også. Barn har en fantastisk evne til å tenke komplekse tanker fra de er veldig små, de har frykter og bekymringer som absolutt bør tas på alvor. Det hender jeg vifter bort store tanker fra podene fordi jeg ikke har tid til å lytte, eller fordi jeg ikke skjønner alvoret i dem. Men hendelser som dette gjør at jeg vil ruste opp mine barn for en verden som ikke alltid er snill og forståelig. Jeg vil ta dem på alvor når de snakker om store ting som døden, ikke bare avfeie dem.

Livet og døden er så naturlig begge deler, og barna tar gjerne opp temaet. Det er vel vi voksne som er flinkere til å forhøye livet og dempe døden. Men kanskje det å gjøre tabu ut av noe som er så naturlig er farlig? Og kanskje det å fargelegge livet som en herlig lekeplass også er farlig? I stedet for å bygge opp en rustning for at barna skal tåle alt mulig, bør vi kanskje heller la dem gå nakne ut i verden – i billedlig forstand vel og merke – og la dem kjenne på følelser, vonde som gode, og la dem få oppleve verden og livet med all sin sødme og bitterhet. Da blir de kanskje bedre rustet til å takle den motgang som mest sannsynlig vil komme. Og det er greit å være trist, lei seg, drukne i sorg hvis man kommer ut av det og videre etterpå. Det er når ens egen sorg blir egen eller andres død at det blir ufattelig brutalt.

Påsken er en fin tid til å reflektere over store spørsmål, enten man er religiøs eller ikke. Jeg ønsker dere som leser en riktig god påske! Tilbake med bloggen om to uker 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s