Å tale er gull

Det var mye kroppen gikk gjennom da A kom til verden som hodet trengte lenger tid på å fordøye. De første månedene etter at A ble født, var kropp og hode i ubalanse. Hodet hadde forventet at alt skulle gå bra, at barnet skulle komme til termin, en repetisjon av første fødsel. Da det ikke skjedde, da A kom to måneder før termin, og i tillegg viste seg å være syk, sluttet hodet og kroppen å jobbe sammen for en stund.

Kroppen min møtte barnet mitt. Prøvde å få til amming, søkte nærhet på tross av alle ledningene som dekket den lille nyfødte kroppen. Hendene mine lærte å sprøyte medisiner og morsmelkerstatning inn i den bittelille munnen. Øynene mine leste legerapportene. Bena mine førte meg mellom foreldreovernatting og nyfødt intensiv. Kroppen handlet ut i fra det A trengte fra meg. Men hodet kunne ikke begripe hva som skjedde.

Hodet sa til kroppen at dette går ikke. Dette er ikke mulig. Hvorfor i helvete er verden så urettferdig at jeg får et sykt barn, mens alle andre får friske barn. Og hva hvis hun dør fra meg her og nå? Jeg kan ikke under noen omstendigheter overleve hvis A ikke får leve.

Hodet og kropp i ubalanse skapte depresjon. Forvirring. Kaos. Endring av plattform. Jeg satte ord på alt som foregikk for meg selv, skapte bilder, visualiserte fremtiden og A var en selvsagt del av den. Det virket. Det fikk meg ut av den verste depresjonen og jeg klarte å legge ut bilde av A på Facebook. (Ikke at det er et mål i seg selv, men det var et stort mål å erkjenne at jeg har fått et barn, hun er her nå, uansett hva som måtte skje om en dag, en uke, en måned).

Hjemkomsten førte til ny depresjon. Kroppen gjorde som før, stilte opp for babyen med alle praktiske gjøremål. Hodet var derimot fortsatt på feil kurs. Hodet ville ikke ta sannheten innover seg. At sykdommen ikke er midlertidig, den er kronisk. Mitt liv vil aldri bli som før. Hodet ville ikke opp fra det sorte hullet.

Jeg tok kontakt med noen i nær relasjon og satte ord på tankene mine, stilte spørsmål, fikk svar, stilte nye spørsmål, beskrev tankene mine på nytt, gikk i sirkel, kvernet. Det hjalp. Det sorte ble grått. Hodet begynte å finne tilbake til kroppen.

Det var mye jeg kunne sette ord på og dele med mine nærmeste, men noen tanker er så tabubelagte og fører med seg så mye skam at jeg ikke klarte å dele dem med noen. Skammen vokste, og med den kom depresjonen tilbake. Det gikk halvannet år før jeg oppsøkte profesjonell hjelp. Jeg kom til en psykiater som jeg kunne lufte alt for. Alt det skamfulle og tabubelagte. De vanskelige følelsene. Det skulle ikke mer til enn en time før jeg fikk tatt hull på byllen og skuldrene lettet. Det hjalp å sette ord på følelsene jeg nesten ikke hadde turt å kjenne på, og de skamfulle tankene jeg ikke trodde noen kunne tåle å høre.

For meg var det gull å tale. Sette ord på det vanskelige, ikke bare for meg selv, men å si det høyt til andre. Det vanskelige ble møtt med forståelse og aksept. Skammen forsvant. Depresjonen forsvant. Jeg ble et helt menneske igjen. Kropp og hode i balanse.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s