Sjokolade, ja takk!

Når A sier «nam, nam!», løper jeg til kjøkkenet og henter proviant og snacks. Kvikklunsj, melkesjokolade, popcorn eller french fries. Det som glir lettest ned.
Blogg, sjoko

A spiser nesten ingenting. Hun viser interesse for mat, og vil gjerne ta på maten, smake på den og putte den i munnen. Men hun tygger den ikke, og svelger den i hvert fall ikke. Derfor blir vi så glade når det er noe hun vil ha, og derfor gir vi henne det hun ber om selv om det er sjokolade, selv om hun akkurat har pusset tennene sine og selv om det er hverdag og storebror M må sitte slukøret å se på at lillesøster små-spiser på sjokolade.

I natt hadde jeg en drøm, eller, det var et slags mareritt. A sto høyt oppe på et høyt tak på et rekkehus. Jeg sto nede på bakken og kunne ikke hjelpe henne ned. Jeg var livredd for at hun skulle falle ned, og kunne ikke skjønne hvordan hun hadde kommet seg opp på taket. Folk i nabohusene strømmet til vinduene, og andre foreldre sendte meg blikk. Jeg tolket det som at de tenkte: «Hva slags mor er du, som ikke tar bedre vare barnet ditt?»

Litt sånn føler jeg det når vi har gjester og jeg serverer A sjokolade og popcorn samtidig som at jeg påpeker for M at han må spise opp grønnsakene sine for å opparbeide seg nok sunnhetspoeng til å kunne spise godteri på lørdagskvelden. Jeg er kanskje dobbeltmoralsk? Eller så gjør jeg A en bjørnetjeneste? Jeg velger å tenke at jeg tilpasser for hvert av barnas behov. Selektiv blindhet for egne brister i barneoppdragelsen kanskje..?

Vel, drømmen endte ikke som det marerittet det ville vært om A hadde falt ned fra taket. Da hadde jeg antageligvis våknet våt av svette i det jeg kastet meg frem for å ta henne i mot. Nope! Selv i drømmeland, eller kanskje aller helst der, var jeg løsningsorientert og gikk bak rekkehuset for å finne ut hvordan A hadde kommet seg opp på taket. Jeg ventet å finne en stige. Men nei. På baksiden av huset var det en gressvoll som gikk helt opp til taket. Det var fritt frem for en nysgjerrig 3-åring å spankulere rett opp til verdens beste utsikt. Da A så meg nede på gressvollen, kom hun ned til meg, grep meg i hånden, og sa «kom». Hun ville at jeg skulle bli med henne opp på taket igjen. Da våknet jeg.

For noen dager siden fikk A innkalling til spiseteamet på Rikshospitalet. Vi skal gjennom et program som går over fire dager. Og jeg tenkte i dag, da jeg våknet fra marerittdrømmen, at jeg håper spisetreningen er som gressvollen bak huset. At den uka vil gjøre det enklere for henne å spise selv, slik at sjokolade og popcorn får høre lørdagene til. Det er jo der de hører hjemme…

Til opplysning: Jeg jobber ikke i sjokolade- eller snacksbransjen, og tjener ingenting på å reklamere for eller skrive om disse produktene. Den eneste «profitten» det gir meg er at jeg antagelig kommer til å gå til butikken å kjøpe sjokolade når jeg har fullført dette innlegget 😉
Blogg, godteri

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s