Avlastning

Avlastningstiltak er et tilbud til personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid. Avlastning kan gis ut fra ulike behov og kan organiseres på ulike måter
Helsenorge.no

Da A var omtrent halvannet år gammel dukket spørsmålet opp for første gang; «Har dere tenkt på å søke om avlastning?».

Avlastning. For et skremmende ord det var i starten. Hva innebærer det egentlig? For meg var det selvsagt at avlastning betød at jeg ikke strakk til, at jeg ikke kunne være Supermamma’n som fikset alt. Avlastning betydde at jeg måtte sette vekk barnet mitt til fremmede mennesker. Jeg var ikke klar for det. Jeg måtte overtales.

Jeg har aldri hatt betenkeligheter med å sende barna mine i barnehage. Begge har startet i barnehagen som 1-åringer, og det ble ikke felt en tåre, verken fra barna eller meg, da innkjøringsperioden var over og barnet ble «overlatt til seg selv».

Men avlastning, det var noe annet. Ingen normale barn er på avlastning. Jeg tenkte at dersom vi fikk innvilget avlastning så understreket det at barnet vårt ikke er normalt. Hun er Syk. Pleietrengende. Krevende. Unormal.Hun er noe jeg ikke håndterer.

Jeg gikk motvillig med på å søke. Vi var i samtaler med de som skulle avgjøre vedtaket. Vi fikk innvilget avlastning. Vi var på besøk i avlastningsboligen sammen med A flere ganger. Vi hilste på de som jobbet der, ga opplæring i medisinering og sondemating. Det føltes rart at A skulle være der alene et døgn i uka.

Første dagen A skulle tilbringe alene i avlastning var helt forferdelig. Den dårlige samvittigheten gnagde. Jeg tenkte på lille A som befant seg på et fremmed sted, omringet av fremmede mennesker, ingen trygghet i mamma eller pappa. Jeg skammet meg over å la barnet mitt gå gjennom dette, oppå alt det andre hun har vært gjennom. Den natten sov jeg ingenting.

Rapport fra avlastningsboligen etter A’s første alene-besøk med overnatting: «(…)A har sunget og lekt (…) sovet hele natten (…) blid, tillitsfull jente som skravler mye».

I dag morges våknet jeg uthvilt etter en hel natt med søvn. A har vært på avlastning, og vi har senket skuldrene. Andre har tatt seg av medisinering, mating og pleie. Nå har A vært i avlastning i over et år, og det er en nødvendighet for oss alle slik situasjonen er akkurat nå. Jeg er takknemlig for dem som ba oss om å søke, som så vårt behov. Og jeg er takknemlig for at A er så trygg og tillitsfull. Hennes trivsel og blomstring viser at all den hjelpen vi tar i mot fra andre er direkte investering i A’s nåtid og fremtid.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s