Jeg er, er du?

Men jeg skal innrømme at jeg ikke tenkte så mye på det før jeg for noen år siden traff et menneske som lever i dag takket være organdonasjon.

I dag er jeg mor til et barn med en nyresykdom. Bartter syndrom er ikke en sykdom som vanligvis ender med nyretransplantasjon, men den kan gjøre det. Hvis A trenger en ny nyre, stiller jeg meg først i køen for å donere bort en av mine.

Selvsagt vil man stille opp for sine barn, sin familie og sine nærmeste. Har man muligheten til det så vil de fleste gjøre det.

Men hva med etter døden? Når du ikke trenger dine egne organer?

Jeg er blitt rørt av historien om Marcus og Celine. Marcus på fem år mister livet altfor tidlig. Foreldrene klarer å se et større bilde selv i den uendelige sorgen de må stå i. De sier ja til organdonasjon, og med det banker Marcus sitt hjerte videre i brystet til ei lita jente. Rørende. Brutalt. Mennesker som foreldrene til Marcus trenger vi flere av.

Stiftelsen organdonasjon står på for at du og jeg skal få muligheten til å redde andre menneskers liv.

Jeg vil. Håper du også vil.

Godt nytt år!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s