Den lille forskjellen

Jeg gjør ikke forskjell på barna mine. De er forskjellige av natur, og sånn sett følges de opp forskjellig, men det grunnleggende er det samme. Så fikk jeg Spørsmålet:

«Kommer A unna med mer ettersom hun er syk?», spurte noen meg om forleden dag.
Og jeg har tenkt på det. Kommer A unna med mer enn M fordi hun har Bartter Syndrom?

Da A kom i trassalderen var hun midt i en dårlig periode. I dårlige perioder har hun lett for å kaste opp, og da kaster hun opp for hver minste ting – en host, et nys, litt gråt. Så da trassalderen kom i en slik oppkastperiode var det en ting som gjaldt; tomme isbokser. De sto overalt, for dem kunne hun kaste opp i. Når jeg skulle irettesette henne, eller ta fra henne noe hun ikke fikk lov til å leke med, eller være streng og si nei til noe som ikke var lov måtte jeg først hente en isboks. Raserianfallet som etterfulgte min irettesettelse endte med oppkast. Uten unntak.

Markus5

Jeg fryktet at det var slik det skulle være i et drøyt år. At jeg måtte løpe rundt med en isboks hver gang jeg skulle stå i mot trasset hennes. Alternativet – å la henne få viljen sin for å slippe raserianfallene og oppkastrundene – var uaktuelt. Hun sluttet heldigvis å kaste opp etter hvert som hun kom inn i en bedre periode. Men så var det denne hverdagen da, og logistikken.

M var alltid «tilgjengelig» for å bli satt i time-out. Det var bare å plassere han på det utpekte trappetrinnet, og der måtte han sitte i de angitte minutter til han kunne forklare seg, si unnskyld og få klem. A har ikke sittet på langt nær så mye i time-out som M gjorde gjennom sin trassalder. Og det har jeg tenkt på, har det noe med sykdommen hennes å gjøre?

A er ikke alltid tilgjengelig for time-out. Når hun for eksempel får sondemåltid og må irettesettes må vi følge med på henne gjennom raserianfallet. Hun kan påføre seg både smerte og store konsekvenser (som en ny peg-operasjon) hvis hun river ut knappen hun har på magen. Vi kan derfor ikke sette henne i time-out under et sondemåltid. Vi kunne selvfølgelig stoppet måltidet og fortsatt etter time-out’en, men da forskyver vi alle måltidene hennes for resten av dagen.

Det er flere lignende situasjoner hvor sykdommen til A gjør logistikken vanskeligere med tanke på å irettesette henne. Ikke umulig, men mer tungvint.
Så det er ikke utenkelig at A kommer unna med litt mer enn M på grunn av at vi voksne lar sykdommen hennes stå litt i veien for den impulsive oppdragelsesmetoden.

markus7

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s