Sykehusbarn

Jeg har en hvit bag med blomster på. Bagen kjøpte jeg på et marked i Tyrkia for mange år siden. Den er laget av et stivt stoff og ser ut som at den kan tåle litt av hvert. Bagen er større enn en litt stor veske, men mindre enn en vanlig bag. Og den var akkurat passe stor for alt jeg trengte for noen døgn på sykehuset.

I halvannet år sto bagen ferdigpakket på soverommet mitt. I tilfelle vi måtte reise i hui og hast til sykehuset med A.

Hvor mange innleggelser hun hadde i løpet av hennes første 18 måneder har jeg ikke turt å telle etter. Men det var mange. Det føltes som veldig mange, og i perioder var det minst en gang i måneden. Av og til oftere, oftest sjeldnere.

Å ha et sykehusbarn gjorde oss gode på logistikk. Vi hadde jo storebror M å ta vare på også. To på sykehuset, to hjemme. To jobber, en barnehage. Logistikk og kommunikasjon måtte vi bli gode på.

Det er tøft å ha et sykehusbarn. Et barn som er så sykt i perioder at vi foreldre ikke er nok.
Innleggelsesdagen er alltid den verste. Erkjennelsen av å ha et barn med mye ekstra kommer snikende ved hver innleggelse. Tristheten over at A er syk og at hun alltid vil være avhengig av medisiner og ekstra utstyr. Ensomheten på sykehuset, når verden utenfor raser videre mens vi sitter i sengen på et sykehusrom og krysser fingrene for at elektrolyttene skal stabilisere seg. Ventetiden – neste blodprøve, neste legevisitt, neste svar på blodprøve. Beskjeden om at nå kan vi reise hjem igjen.

I løpet av hvert opphold på sykehuset kommer også den gode følelsen. Tryggheten på sykehuset. Støtten, lærdommen, bekjentskapene. Helse-Norge er et lappeteppe av individer som lever for jobben sin og som gjør en stor forskjell for oss som møter dem. Vi har møtt så mange flotte mennesker gjennom A’s sykdom som jeg ikke ville vært foruten. Vi skylder dem alle en stor takk.

Nå ligger den hvite bagen med blomstene på gjemt bort i et skap. Der har den ligget veldig lenge, og jeg håper at jeg aldri må hente den frem igjen. Likevel, A er fortsatt et sykehusbarn. Jeg som er mor kan tørke tårene hennes, trøste og kose. Men når A blir veldig syk er det bare på sykehuset vi kan finne roen og den gode tryggheten. Kanskje ikke for alltid, men jeg kaster ikke bagen ennå.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Sykehusbarn

  1. Tilbaketråkk: Ettårsjubileum | Margrethe sine tanker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s