En grå sky

Jeg er blitt mamma til et sykt barn. Min verden slik jeg kjente den raste sammen. Det var som om jeg levde i en drøm, et mareritt, og jeg håpet hele tiden at jeg skulle våkne opp og at virkeligheten bare var nettopp en drøm. Men virkeligheten var virkelig og jeg måtte bare fungere i den.

Usikkerheten kom snikende. Vil hun overleve denne dagen? Denne uken? Det første året? Kan hun bli voksen? Hvordan vil i så fall livet hennes bli? Kan hun starte i vanlig barnehage? Gå på normal skole? Kan hun jobbe? Stifte familie? Vil hun få venner?
Og hva med oss? Hvordan vil dette påvirke livene våre? Vi elsker og reise, kan vi fortsette med det? Må jeg slutte å jobbe?

Verden pekte innover. Mot meg. Stakkars meg som har fått et sykt barn. Stakkars meg som får mye mer å stri med enn alle andre. Stakkars meg som har fått et barn som kanskje ikke overlever den neste uka. Stakkars meg som…

Det toppet seg da jeg satt på venterommet utenfor nyfødt intensiv. En sykepleier hadde anbefalt meg å ta en samtale med legen fordi jeg var så deppa. På veggene på venterommet hang bilder av barn som har vært innlagt på nyfødt intensiv. Foreldre eller andre pårørende har laget collager med bilder av barna sine. På mange av collagene står det to datoer. Datoen da barnet ble født og.. dødsdatoen? Min sinnstilstand der og da var så deprimert at jeg satt som i et mausoleum. Jeg klarte ikke å se på bildene, bare stirret ned på gulvet, tårene rant. Da samboeren min kom inn på venterommet beskyldte jeg Rikshospitalet for å være svært lite fintfølende som utsatte sårbare foreldre for dette. Det tok meg ikke mer enn to sekunder og skjønne at jeg var temmelig på jordet da min samboer påpekte at «Datoene står for den tiden de har oppholdt seg her på nyfødt intensiv».

«Hvorfor er du så lei deg hele tiden» spurte legen da hun kom inn på venterommet.. «Fordi A er syk og kanskje skal dø og..» snørr og tårer og så videre. «Jeg tror ikke at hun skal dø». Det lå uten tvil et «skjerp deg, og slutt å synes så synd på deg selv» bak ordene hennes. Og det hjalp.

Det hjalp også å prate med andre foreldre som hadde opplevd noe lignende. For meg snudde det to måneder etter fødsel. Et hyggelig middagsbesøk. Det vil si – de kom med både besøket og middagen, vi var altfor opptatt med å være nybakte tobarnsforeldre. De to på besøk hadde bagasjen og erfaringene som ble redningen min. De fikk meg til å innse at det blir glede og lykke igjen. Og det har det blitt, men verden er annerledes. Selv på de herligste soldager har et snev av alvor plassert en liten grå sky ytterst i horisonten. Ikke for å varsle om uvær, men for å minne meg på at regn er like naturlig som sol.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s