Fra mistanke til diagnose

«Jeg er spent på hvor mange som er her inne», er det første jordmor sier når hun ser magen min. Vi er på første UL i mitt andre svangerskap. Det er uke 18 eller 19. «Hvor mange?», spør jeg. «Det ser ut som at det kan være flere der inne», svarer jordmor. Hun fant bare en baby, og kommenterte lett at jeg hadde mye fostervann.
Ukene gikk, magen vokste veldig fort, og allerede ved fem måneder var magen så stor og hard at jeg hadde kynnere hele tiden. Det hjalp ikke å ligge eller sitte, de var der uansett.
Ved jordmor-timen rundt 6,5 måneder sprengte jeg magemålskjemaet, og jordmor ønsket å videresende meg til sykehuset for oppfølging der. Hun ringte straks, og fikk time om et par dager. Hun påpekte at jeg hadde altfor mye fostervann.
Jeg var temmelig shaky da jeg kom hjem fra timen hos jordmor, og gjorde akkurat det man ikke skal gjøre… Jeg googlet «for mye fostervann». Det endte med en tårevåt ettermiddag og kveld der alle tenkelige og utenkelige scenarier ble lagt på bordet, alle sorger tatt på forskudd selv uten at jeg hadde en eneste ide om hva dette «gale» med babyen kunne være.
Den natten forløp som et mareritt. Rier gjennom hele natten, ikke et sekund på øyet. Tidlig på morgenen ringte jeg sykehuset og ble bedt om å komme inn.
På sykehuset ble jeg innlagt ved ankomst, fikk jeg ri-dempende midler og lungeutviklingssprøyte for fosteret. Beskjed fra alle hold var «Ligg helt i ro og knip igjen så lenge du kan». Magen var stor, hard og vond, og jeg kunne ikke se for meg at dette kunne holde i de drøye to månedene som var igjen til termin.
Det ble gjort UL og tatt prøver for det ene og det andre uten at noen fant noe galt. Etter en uke ble jeg flyttet til Rikshospitalet i Oslo. Der hadde de mulighet til å tappe ut fostervann. Etter en halvtime i smertehelvete hadde de tappet en liter. Jeg merket ingen forskjell. Magen var så stor og vond at jeg knapt kunne gå.
Jeg ble liggende på Rikshospitalet i håp om at de skulle tappe mer fostervann. Mer legens håp enn mitt håp, for det var så vondt at jeg helst ville slippe å gjøre det om igjen. Men heller det enn å føde to måneder for tidlig.
Klokka var ni på morgenen og jeg hadde akkurat dunket lett med kniven på egget jeg skulle spise til frokost. Plutselig lå jeg i et basseng. Vannet var gått, sykepleiere kom løpende, babyens hjertelyd ble sjekket og det var planer om en UL som de aldri rakk. Hjertelyden fra babyen ble svakere, så det var rask avgjørelse: Hastekeisersnitt. Sengen min ble løpt nedover korridorene og det siste jeg husker er en sykepleier som roper «Vi har noen minutter på oss». Jeg rakk å tenke «Hva om jeg våkner opp til beskjeden om at babyen min ikke lever». Så ble det mørkt.
Det første jeg fikk se da jeg våknet opp etter narkosen var så vakkert. En sykepleier ga meg et bilde av ei lita jente med slanger og ledninger over alt, og åpne øyne som tittet rett inn i kamera som for å si «Her er jeg mamma, alt er bra, jeg lever!»
A ble født to måneder før termin, og i løpet av det første døgnet viste hun tegn på at noe var galt. Vi bodde på nyfødtintensiv i tre uker mens et legeteam jaktet på diagnosen. Det var som å være med i en episode av «House». Det ble tatt mange prøver, vi hadde besøk av hjerneekspert, hjerteekspert, nyreekspert, genetiker, barneleger og alt ved A var potensielle symptomer på en sykdom, et syndrom.
Vi fikk til slutt en diagnose fra en av barnelegene på nyfødt intensiv. «A har antageligvis Bartter Syndrom», sa legen. «Hva er det?», spurte jeg. «Det er en nyresykdom. Hun taper elektrolytter», forklarte legen. «Elektro hva- for-no?» spurte jeg. «Hun vil trenge mye salt», opplyste legen «Haha, da kan hun spise potetgull på diett», lo jeg. Legen så rart på meg. «Ja, det og. Hun trenger medisiner». Legen hadde et alvor over seg. «Kan hun leve som normalt med det?», spurte jeg. Livredd for svaret. «Ja», sa legen. «Det kan hun». Og vi har i løpet av de siste årene lært oss at normalt er relativt.

A på nyfødtintensiv

A på nyfødtintensiv

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

3 svar til Fra mistanke til diagnose

  1. Marianne Nordeide sier:

    Rørende,herligt,ærligt! 💟

    Liker

  2. Vibeke sier:

    Veldig rørende å lese, Margrethe! Sitter med tårer i øynene etter å ha lest dette. 🙂 💕

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s